- Aku! ropte hun fra mengden av flyktninger som trasket i vei bortover rullebanen og inn i selve bygget. Der så han henne. Han begynte å løpe bortover den våte banen. Det var bitende kaldt, og det gjorde vondt i lungene da han trakk inn den kalde luften.

Stedet var Fornebu Lufthavn, klokka var 23.45, og året var 1993. Aku og moren hadde kommet til Norge som flyktninger fra Afghanistan. Faren hans og de tre søsknene skulle komme etter. Den isende oktobervinden traff ham midt i ansiktet, lik kniver som boret seg gjennom huden. Han hørte sine egne ”splatt” da sandalene traff bakken. Aku tok morens hånd. Han kunne føle at hun var redd, at hun ikke var helt sikker på om de hadde gjort rett i å komme hit. De ble vist fram til en skranke, hvor papirer og pass ble grundig undersøkt. Etter et par timer ble Aku og moren satt på en buss med noen av de andre. De ble fraktet til et asylmottak nær Oslo, og ble vist inn i en leilighet med en annen familie fra Afghanistan.

Noen måneder senere, i begynnelsen av februar, begynte Aku på skolen. Han hadde gjort fremskritt i norskopplæringen og gledet seg. Da han møtte opp ble han introdusert som Halmahir, Aku Mohammad av en snerpete klassestyrer kalt Martinsen. – Sett deg! snerret han, og pekte på en tom stol bakerst i klasserommet. Da Aku gikk for å sette seg, merket han at mange hvisket og pekte på ham. I friminuttet så han noen av guttene i klassen stå ved et hjørne. Han nærmet seg dem, og hørte at de snakket om OL på Lillehammer.
– Hvorfor er det ikke noen pakkiser med da, Aku? Har vel ikke råd, tenker jeg! Dere har vel ikke snø engang der du kommer fra, sa den høyeste av dem, Hans, og de tre andre brølte av latter. Aku snudde seg for å gå, men Hans holdt ham igjen.
– Skal du gå, pakkisgutt?
– Jeg er fra Afghanistan, svarte Aku med skjelvende stemme.
– Jeg driter vel i hvor du er fra! Det at du er i Norge og ikke i drittlandet ditt, DET irriterer meg! Se å pell deg tilbake hvor du kom fra! Ordene til Hans ga gjenklang i hodet til Aku hele veien tilbake til asylmottaket. Selv morens smil og nyheten om at hun hadde fått jobb på ”Runes Kro” fikk ham ikke til å føle seg bedre.

Dagene sneglet seg av sted. Aku ble mobbet daglig og terrorisert av Martinsen. I dag hadde Aku gjort det igjen. Han hadde strevd med det før, det med å lese baklengs: ”Sol” ble ”los” og ”måne” ble ”enåm”. Herr Martinsen føk opp fra kateteret: – Vil du vennligst slutte å vri og vende på alle ord!? Nå sier jeg det for n’te gang!
– Jeg beklager, herr Martinsen. Men jeg er vant med å lese an.. Lengre kom han ikke. Nå var Martinsen virkelig sint: – Du er i Norge nå, gutt! Må jeg stave det for deg? N-O-R-G-E! Og så brøt hele klassen ut i en ellevill bølge av latter og knising.

Måneden var april. Aku skulle hjem fra skolen etter å ha blitt mobbet av Hans og gjengen. De fant det veldig morsomt å spytte ham for føttene etter tur. Da han rundet hjørnet, seg han ned i bakken og brast i gråt. Han lå slik i et par minutter, før han karet seg på beina og sprang inn i parken ved siden av. En benk stod tom under et stort eiketre ved tjernet. Der satte han seg, gjemte hodet i hendene og brast i gråt igjen. Han løftet ikke hodet før han hørte en stemme rope på persisk: – Hei, Aku! Siter du der og sturer? Kom hit,a’!

Det var Mullah, sønnen til de som delte leilighet med Aku og moren. Mullah var 16, og ved siden av ham stod Hussam, en av kompisene hans. Aku tørket seg fort i ansiktet med det ene ermet, og labbet bort til dem. – Lyst på en røyk?
Det var Hussam som spurte. De gule tennene hans bredte seg ut i et glis. – Jeg har lovet mor å ikke gjøre det, svarte Aku med øynene festet på skotuppene sine. – Og jeg lyver ikke.
– Nåh, hun er vel ikke helt ærlig med deg heller!, spratt det ut av Mullah. – Hun forteller deg stadig at faren og søsknene dine kommer snart. Men det er umulig! Norge har stengt grensene!
Aku stivnet. Det var ikke sant! De kunne ikke!
– Mor snakker alltid sant til meg! skrek Aku.
– Å nei? Sier ikke hun at hun jobber på Runes Kro? Vel, så visst gjør hun det! Hun vasker dassen!

Mullah kunne ikke mene det! Det lille lysglimtet som hadde vært, var nå borte som dugg for solen. Aku brast i gråt igjen, for tredje gang den dagen. Omtåket som han var, tok han en sigarett ut av hånden til Hussam og stappet den i munnen med avsky.

De neste tre årene var Aku bare sammen med Mullah og gjengen. Gjengen bestod av seks flyktninggutter fra 14 til 19 år. I løpet av disse årene var Aku med på atskillige raveparty og andre fester. I det dårlige miljøet prøvde han alkohol og drakk seg ofte full. Hasj og ecstasy prøvde han også. Flere ganger.

Mens karakterene dalte som snø en sen vinterkveld, ble Aku stoffmisbruker. En natt kom han hjem i tre-firetiden, og fant moren gråtende. Akus eldste bror var skutt ned av Taliban-soldater. Aku orket ikke å se moren slik. Han orket ikke verden mer!

Han sprang ut, tok opp noen små piller fra lommen og dyttet dem i seg.

 ”Pip – pip – pip..." Aku våknet av en merkelig lyd. Han sperret opp øynene. Han lå i et hvitt rom. Et rent rom. Han trodde først det var himmelen, men så fikk han øye på morens ansikt ved siden av seg. De mørke øynene var som kastanjer i solen. Det var dype ringer under kastanjene. Aku kjente et sug av skyldfølelse. Så smilte hun og sa stille: – Gutten min. Dumme gutten min.

Så sovnet Aku igjen. Da han våknet lå han i et annet rom. Han kikket ved siden av seg. Der lå ei jente. Hun var på hans egen alder, rundt seksten år. Det lange, lyse håret nådde henne til skuldrene, og de blå øynene skinte så fint. Hun lå og leste i et blad. Så snudde hun seg, og skvatt litt til da hun så at han var våken.

– Hei, hilste hun. – Jeg heter Stine. Sykepleieren bad meg si ifra at de flyttet deg hit så du fikk hvile deg. Men hva heter du? Hun smilte så fint til ham. Han presenterte seg. Senere ble de bedre kjent, hun fortalte at hun hadde tryna på snowboard og fått kraftig hjernerystelse. Etter en stund fortalte Aku henne sin historie. Hun lyttet musestille. De ble gode venner, og neste dag kom broren hennes, Arne, på besøk. Arne ble senere Akus beste venn og studiekamerat.

Dette var historien om en afghanisk gutt som kom til Norge med tomme hender, og som måtte gjennom noe ingen kan misunne ham. En dag kom også faren og søsknene hans til landet. De fikk møte kjæresten hans, Stine, og it-eksperten Arne, Akus samarbeidspartner.