Fra kuler og krutt til lille Norge
- med forventning

Flyet førte oss fra Irak til Norge. Det var fem andre irakere og jeg som hadde kontakt med hverandre. Vi snakket om hvordan vi håpet å få det i Norge. Vi håpet at vi kunne komme inn på et fint og varmt hotell, få litt nye og, ikke minst, finere klær. Vi håpet også at vi skulle få litt mat, for det hadde de ikke gitt oss på hele flyturen. Bare et par glass med juice.

Etter hvert måtte vi få vite navnene til hverandre. Jeg startet: «Bunjab, heter jeg», sa jeg med vennlig stemme. Han ved siden av meg svarte med like hyggelig stemme: «Ronjab. Når jeg kommer fram skal jeg gå på et Vestens toalett. Det er det jeg gleder meg mest til. Jeg håper på en fin mottagelse!».

Flyet landet, og vi gikk av i spenning. Vi kom oss ut av flyet og opp broen. Så var vi ute i en lang gang. Vi gikk bortover til vi kom til et rullebånd som alle andre steg opp på. Jeg gjorde det, men Ronjab ristet på hodet og sprang ved siden av. Vi kom til bagasjehentingen hvor vi sto ved bånd tre. Spenningen økte sammen med forventningene. Alt vi hadde sett hittil var nytt og moderne. Bagen til Ronjab kom først, og et par minutter senere kom min. Spenningen i meg oste snart ut av ørene mine. Vi var de siste irakerne ut av ankomsthallen. Det kriblet av forventning og glede. Ingen av oss visste hva som var forbi de hvite glassdørene. Jeg lukket øynene mine.

Jeg åpnet dem igjen. Det var som om en sten traff meg. Alle de andre irakerne sto der og ventet. Ingen velkomstkomité, ikke noe velkomstbanner, ikke en gang en velkomstdrink. Det sto en guide der med et lite skilt: «Alle irakere, følg etter meg!», med tekst både på norsk og arabisk. Med et sukk fulgte jeg etter guiden. Jeg gledet meg til å kjenne den norske luften. Den slo mot meg som et kaldt glass med vann. Jeg hadde forventet meg frisk luft, men ikke SÅ frisk. Ronjab har den samme opplevelsen: Mer skuffet enn fornøyd.

Guiden satte oss på bussen. Vi visste ikke hvor den skulle, men vi satte oss på den. Bussen så gammel ut, og den luktet ikke bedre. Beina mine kriblet etter den lange flyturen. Det var ikke spesielt behagelig å sitte i den trange bussen. Jeg spurteRonjab om han følte det samme i beina sine? «Jeg føler ikke beina mine i det hele tatt, jeg», sa han. På bussen fikk vi en flaske vann. Vi fikk ikke høre hvor vi skulle eller hvor lenge vi skulle kjøre buss. Vi snakket mindre om de store forventningene. Samtalen gikk fra jobb til familie og hva vi ville oppnå i Norge.

Vi ville begge starte butikk som selger vår egen mat, som selger slikt vi irakere er glade i å spise. Etter hvert snakket vi mer og mer om å starte butikk sammen. Vi diskuterte hvor morsomt det kunne være å starte butikk med den personen som du traff på flyet til Norge.

Den første informasjonen vi fikk på bussen, var å se til høyre da vi kjørte forbi Lillehammer. Å se alle lysene var som en drøm. Det som lyste som en engel, var visstnok en hoppbakke. Ronjab og jeg så dumt på hverandre. Hoppbakke? Bussen kjørte videre bort fra den fine byen. Bussen svingte oppover. Det tok et par minutter før vi så at den skulle opp på fjellet. Vi kjørte i en halvtime til, og vi så spent ut av vinduet. Vi så bare skog og et og annet hus her og der.

Bussen svingte opp en enda mindre vei. Etter fem minutter stoppet bussen og åpnet dørene sine, og vi strømmet ut av den gamle, svette bussen. Og ute på en plass sto det to personer. Den ene sa først på norsk og så på arabisk: «Hallo, jeg er daglig leder Kjetil Hansen».

Vi ble geleidet inn på et stort rom med mat og drikke. Det var ikke noe «fancy», men det holdt. Etter maten fikk vi velge en romkamerat. Ronjab og jeg så på hverandre og nikket. Rommet var ikke stort, men greit nok. Vi fikk rene dyner og puter ferdig trukket. Vi trengte bare å strekke på et laken.

Det var godt å legge seg ned i de myke sengene. Vi småpratet litt om hva som kunne komme til å skje neste dag. Det var vel ikke meningen at vi skulle bli her oppe i ensomheten? Og butikken med orientalsk mat, hva med den? Vi sovnet vel vitende om at vi var framme i en god seng, men hva nå?

Det var nå det skulle begynne.